Robel Amar, 30 år - tidligere barne– og ungdoms arbeider
Jeg har deltatt i Adventaksjonen mer eller mindre siden ungdomstiden. Da jeg var aktiv i SOUL, husker jeg at jeg gikk rundt med bøsse i Oslo sentrum. Overraskende mange som ville gi, kanskje mest fordi de ville kvitte seg med vekslepenger? Men jeg mener å huske at noen også ble oppriktig glad av å se ungdom engasjere seg for en sak.
Under studietiden bodde jeg i Stavanger, og i begynnelsen fantes det ikke noe organisert studentlag, så da slang jeg meg på SVITUNGs arbeid. Barne- og ungdomsarbeideren (Katherine) hadde ordnet med stand i sentrum med utsalg av kake, kaffe og saft. I tillegg var det innsamling ved bøssebæring etter alle de store messene på søndagene. AA i St. Svithun, i hvert fall på den tiden, var organisert slik at konfirmantene fikk «vakter» enten på stand eller etter høymessen. Det var et tett samarbeid mellom katekesen og ungdomslaget i menigheten: karitativt arbeid var en viktig del av formasjonen til konfirmantene.
I tillegg bidro øvrige engasjerte ungdommer samt noen unge voksne. Etter opprettelsen av studentlaget booket vi det ene året en kirkekaffe i adventstiden. Jeg husker at jeg kom litt sent og stod på kjøkkenet under høymessen og stekte vafler for harde livet! Good times.
Da jeg kom tilbake til Oslo skulle tilfeldighetene ha det slik at jeg ble St. Johannes menighets barne- og ungdomsarbeider de neste to årene – og dermed medansvarlig for å gjennomføre AA i menigheten.
Heldigvis hadde jeg noe erfaring å trekke fra. Et greit sted å begynne var å sette seg inn i alle skrivene fra KUT/NUK, og gå over materiale som var tilsendt og finne materiale som fantes på huset. Jeg organiserte det slik at ministrantene stod med bøsser etter søndagsmessene i advent. Det likte de veldig godt og de var superengasjerte! (Tips! Kan være lurt å ha klart A4-ark med QR-kode til Vipps-konto da de aller fleste gir via Vipps). VUK stod også med bøsser etter noen messer. Jeg var dessverre aldri tidlig nok ute for å reservere kirkekaffen, men vi fikk gjennomført andre aktiviteter til inntekt til AA: julekonsert sunget av barnekoret, juleverksted for barn og juleball for ungdom. Jeg skulle ønske at jeg fikk til å organisere aksjoner utenfor kirken også, som f.eks. salg av kaffe og kake ved nærbutikken. Jeg ser stadig vekk barn og ungdom fra lokale idrett- og kulturforeninger drive innsamling, og synes det er fett at de får profilert seg og at de står på!
Minnene er mange etter flere år med engasjement. Det jeg husker godt etter hvert år med AA er den gode følelsen man sitter igjen med etter å ha gjort en skikkelig innsats for andre. Et minne som spesielt peker seg ut, er den gangen Katherine og jeg pakket ned standen som vi hadde i Stavanger sentrum. Det var mørkt og surt ute. Ikke så langt unna stod en noe stakkarslig mann, kanskje en rusmisbruker. Vi gikk bort og gav ham et kakestykke og en varm kopp kaffe. Øynene hans lyste, og han var veldig ydmyk og takknemlig. Jeg husker at det gjorde et inntrykk på meg da jeg innså hvor lite som skal til for å glede en annen. Denne hendelsen synes jeg tegner et godt bilde på AA: kanskje vi som aksjonerer tenker at vår innsats ikke spiller en så stor rolle, men for de som mottar midlene kan det utgjøre all verdens forskjell.
Et annet minne fra AA som jeg kommer i hu er fra den gangen jeg jobbet som barne- og ungdomsarbeider i St. Johannes. Det var søndag, og jeg ble sittende på kontoret lenger enn planlagt. Så ringte det inn til messe på tamilsk og jeg tenkte at jeg kunne høre med ministrantene om de ville samle inn til AA etter messen, selv om jeg egentlig hadde mest lyst til å ta kvelden og dra hjem. Men jeg hørte med ministrantene, og de tok oppdraget på strak arm! Så jeg ble en time lenger, kunngjorde i messen hvor jeg orienterte kort om AA og at ministranter vil samle inn penger ved utgangen. Jeg stod sammen med ministrantene med bøsse og var ikke helt forberedt på det jeg skulle vitne til: ministrantene systematisk, og nesten predatorisk (noe satt på spissen riktignok), gikk frem mot alle som gikk ut av kirkerommet, konfronterte dem, og ba ivrig om en donasjon.
Jeg må bare regne med at de kjente kirkegjengerne godt. Men likevel, seansen var litt komisk, og må innrømme at jeg ble litt flau, men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å berømme engasjementet og innsatsen deres. Min lærdom fra den kvelden er at det alltid lønner seg å strekke seg litt lenger, og at hver innsats teller!
Vi som bor i Norge, er veldig privilegerte: vi er i en posisjon hvor vi stadig kan hjelpe andre. Ofte ber vi for de som lever i elendighet, men hvor ofte gjør vi noe med saken? Å delta i AA er en gyllen mulighet for oss å gi av oss selv, være vårt sosiale ansvar bevisst, og praktiskere Kirkens sosiallære. Gud virker igjennom mennesker, så det er bare å brette opp ermene og skru på sjarmen!
Comments